Hva med å samle frimerker?.

Meldingen tikket inn på mobiltelefonen: "testing av Sopwith Camel klokka 19.20". Det var Baronen som var klar for tokt igjen. Etter en enkel overhaling som følge av ublidt møte med moder jord var han igjen på hugget. Grunnet familiære forpliktelser rakk jeg ikke å komme meg til stripa før take off'en var unnagjort. Det meste var rett og slett unnagjort da jeg ankom åstedet, klokka 19.31. da jeg svingte inn i på Rauerskauveien kunne jeg se Storbonden sto på stedet hvil, mens Bratman og Baronen var på vei langt utpå jordet. Så hadde det jaggu skjedd igjen; luftferden endte i en spiral rett ned i kornåkeren! Det er uvisst hva som skjedde, men noe gikk fryktelig galt i alle fall. Den stolte Sopwith Camel var delt på midten. For en trist sorti for klubbens tøffeste fly og beste pilot.

For egen del er jeg rett og slett i tvil om jeg skal tørre å ta av igjen med Piper Cub'en. Nå har vi gått ned på rekke og rad alle mann. Kanskje jeg bare skal henge den til pynt i taket i stua. Storbondens retoriske spørsmål blir hengende i lufta ved stripa i lang, lang tid; "Skal vi ikke bare begynne å samle frimerker da? Sitte helt rolig på en stol, se på frimerker og drekka...."
Ja kanskje det hadde vært like greit....Jeg kjenner bare en mann som kan få opp igjen spiriten og troen på at vi kan fly igjen, ja det sier seg selv; Bratman.

En katastrofal kveld på stripa

Nei, nei, nei for en kveld... På vei hjem fra Tusenfryd i ettermiddag tikket meldingen inn på mobilen: "Vinden leker kjærlig med vimpelen på stripa og alt ligger til rette for en ufoglemmelig kveld i TPA". Avsender var Bratman. Han var nok ikke klar over hvor rett han skulle få..det ble en uforglemmelig kveld på stripa, men kanskje ikke på den måten den godeste Bratman hadde tenkt seg. I ren ekstase over meldinga dro jeg rett hjem til garasjen og hurtigmonterte det siste på Piper'n. Det skulle ikke stå på meg, dersom det var slik at alle nye fly skulle testet på en og samme kveld. Vel, vel det ble ikke noe Piper flyvning i kveld. Underholdningen var det Bratman som sto for. Først med sitt svært nøye monterte og testede Stuntfly. Det er ikke til å tro, men selv rekkevidden ble testet denne gangen. En helt uvanlig øvelse til Bratman å være. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, dette måtte gå bra. Nervøsiteten var påtakelig, og som man kan se av videoene nedenfor var det god grunn til å være nervøs. Flyet var i lufta i 5 sekunder, så gikk det i svart. Som hovedpersonen selv uttrykte det; "dette flyet skal aldri opp igjen, det skal henges i taket hjemme".

Bratman er kjent for å være det som Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid kalte "ein glad gut". Derfor ble han ikke nevneverdig nedbrutt av at stuntflyet gikk til de evige jaktmarker. Alvorlig nedbrutt ble han først da kjærlighetsgaven fra fru Bratman (et cessna fly med lys og flaps i alle retninger) fikk seriøse problemer under take off. Faktisk var det såpass alvorlig at høyre var blitt venstre - og venstre var blitt høyre. Som kjent trives Bratman best på høyresiden og da alle forsøk på å styre til høyre endte med kraftig venstre sving gikk det som det måtte gå. Totalhavari! Slukøret og med antydninger til tårer i øyekroken satte han seg inn i bilen og kjørte direkte hjem til fru Bratman for å meddele at kjærlighetsgaven hadde utspilt sin rolle. Kjærligheten lever forhåpentligvis videre..... Kveldens siste sms fra Bratman var forøvrig kort, enkel og brutal. Jeg siterer: "Depresjon". Sitat slutt!

Æ ser at du falle. Du vil reise dæ igjen...

Hvor lenge var Adam i paradis?

Det var neimen ikke særlig lenge. I kveld gikk piper'n i etthundretusenkilometeritimen rett i bjørkeskogen til Storbonden. Men i alle dager tenker vel du, klarer han ikke lenger å styre flyet sitt? Og han som var så kjepphøy for noen dager siden.... I dag oppsto en teknisk feil, som selvfølgelig hadde sin bakgrunn i en menneskelig svikt. Etter kanskje så lenge som 10 minutter i lufta mistet jeg all kontroll og flyet dro til skogs i en helvetes fart. En liten stund hadde jeg tiltro til Bratmans teori om at luftrommet er forhekset. Men neida, det viste seg jaggu at batteriet til servoene hadde gått tomt. Møkkabatteri! Jeg som hadde ladet det og greier. Møkkabatteri! Nå har jeg timer med liming foran meg, men etter lyden og farten å dømme skulle man tro at flyet aldri mer skulle komme seg på vingene igjen. Men så galt var det heldigvis ikke. Da havarikommisjonen på 4 staute karer kom til åstedet kunne man konstatere at bjørkeskogen var kvistet fra topp til bunn, men at store deler av flyet fortsatt var inntakt.

Men et helt unødvendig krasj var det. Hjemme på kjøkkenbenken har jeg liggende en fartsregulator (ESC m/BEC) som gjør at jeg ikke har brukt for batteri til servoene i det hele tatt. Hadde jeg innstallert den hadde dette aldri skjedd. Men hadde jeg gjort det. Neida!

Sympatimeldinger mottas med takk. For en dust!

Take off teknikken er perfeksjonert og unge Bratman framstår som dedikert bakkemannskap.

Havarikommisjonen på vei til åstedet for den tragiske ulykken.

Vi ventet oss et verre syn, med vrakdeler spredt utover et enormt område. Men tross alt var flyet stort sett helt, med noen skader her og der som nok lar seg reparere. Enkelte reservedeler må kanskje kjøpes inn, og diverese nettbutikker verden over er konsultert med tanke på å finne de rimeligste delene.

Back on track

Jada jada så er jeg endelig pilot igjen for klubbens største fly:-). Etter å ha innkalt Bratman som moralsk støtte og solid bakkemannskap var Piper'n igjen klar for take off. Denne gangen var det ikke bakke take off, men en løpende Bratman som bare slapp flyet elegant ut over en liten bakketopp på jordet ved stripa. Det var regn i lufta, og tidvis kraftige vindkast. Men det gikk som en drøm! Den gode følelsen er på plass igjen. Grunnet vind og heftige nerver ble det ikke landing på selve stripa, men på kornåkeren rett ved siden av. Dette førte til en noe røff landing og et hjuloppheng som må rettes litt på. Men ellers er alt som det skal og unge Powderfinger er igjen stolt som en hane!

For ordens skyld; det finnes ikke video av luftferden denne gang. Bratman var opptatt av å være solid bakkemannskap og sikre løpende barn mot fly i rasende fart mot det provisorisk opprettede landingsområdet på åkeren.

Kveldens beste sitat; "hvis jeg skal være objektiv......" (Bratman)

Tid for lim

Det har vist seg usedvanlig vanskelig å få Piper'n i lufta igjen for andre gang. Forsøk har blitt gjort både søndag og mandag, men det har endt i havari hver gang. Det er noe usikkert hva dette skyldes, men det aller meste tyder på at det har vært for lav fart ved forsøk på take off. Dette fører til at flyet legger seg over på siden og går i bakken (av og til med et brak..) Heldigvis har det så langt ikke ført til noen fatale skader på flyet, bare litt forsiktig liming et par-tre steder. De som har lyst til å se hvordan disse krasjene forløper kan besøke Bratmans blogg. Han er som vanlig hjertelig tilstede med sin kameramobil, i gode og ikke fullt så gode dager.

We are airborne!

Så har det endelig skjedd. Piper Cub'en har gjennomført sitt første vellykkede flytokt. Det skjedde lørdag ettermiddag, med de fleste av flyklubbens medlemmer ringside. Ja til og med fruen og minipiloten avla flystripa et sjeldent besøk. Nervene lå tykt utenpå, og lot seg ikke kamuflere med kule pilotbriller. Spesielt Baronens uheldige forsøk kvelden før hadde satt en støkk i meg. Men det fikk briste eller bære. Det kom et par små brist først (sjekk Bratmans blogg for detaljer), men så gikk det rett til værs med overraskende stor grad av kontroll. Det manglet ikke på heiarop og velmente råd fra sidelinja under flyturen. Selv hadde jeg bare dette ene for øye; hvordan få dette flyet ned på stripa igjen, like helt og fint som under take off. Når man er vant til å kjøre et fly som går så sakte at Storbonden har gitt det navnet "Sinsentrikken" så er overgangen stor. Men ned kom det da tilslutt, selv om ikke landingen var helt strøken. Uansett; det landet på stripa og flyet var like helt og fint. Det var tid for å sprette champagnen (som for anledningen var en flaske Rosevin) og utbringe en skål!